Svigermor

I dag ville svigermor fylt 110 år hvis hun hadde levd. Hun rakk å bli 90 etter et langt og strevsomt liv. Hun vokste opp ytterst i Namsenfjorden i Nord Flatanger og ble boende der hele sitt liv. Livet ble kanskje litt anderledes enn hun tenkte seg da dette bildet ble tatt. Da var hun 16 år og på starten av livet.

Tonny var nest yngste barn til Dina og Ole Brumo. Søskenflokken besto av seks barn. Dina og Ole var gudfryktige mennesker som det sto stor respekt av i bygda. Når noen døde i bygda møtte de to opp og stelte liket og leste noen ord over vedkommende. Tonny hadde nok et trygt og godt hjem hos sine foreldre.

26.6.1924 giftet hun seg med sin fetter Sigfred Erntsen, de hadde allerde en sønn på fem måneder. Ett år etter ble neste barn født. Totalt kom det 12 barn på nitten år, det må en kalle perler på en snor. Alle barna ble født hjemme uten legehjelp, skulle noe komme på var det en tretimers tur til Namsos. Her måtte en hjelpe seg selv så godt en kunne.

Sigfred var vel det vi kaller en fiskerbonde. Fisket var viktig både for å skaffe mat til den etterhvert store familien og til å selge for å få noen kroner i pengepungen. Min mann forteller at det var fisk seks dager i uka, søndag ble det kjøtt i en eller annen form. Mesteparten av arbeidet med buskapen falt nok på Tonny + alt arbeidet med barna. Etterhvert måtte nok de eldste se etter småsøsknene sine.

De hadde ikke vei, elektrisitet eller innlagt vann før langt utpå 50 tallet. Tenk for et slit å bære vann til buskapen, klesvask og alt det andre. Dette er ikke ting vi kan forestille oss. Husker hun fortalte meg at det var en stor lettelse da de fikk vei og elektrisitet, men da hadde nesten alle barna forlatt redet.

Da krigen kom hadde de ti barn og en nyfødt baby (to uker) som var fortidlig født, liten og pjuskete. Da bombene falt over Namsos og Namsenfjorden hadde de babyen i en kommodeskuff, godt innpakket, mens de sprang oppover i fjellskortene til en hule hvor de føle seg trygge. Denne kalles enda for Hitlerhullet. Denne lille babyen vokste etterhvert opp og ble min mann, nå har vi vært gift i 45 år.

Tonny beholdt sin barnetro hele livet, hun elsket hjemstedet og sin familie. Etterhvert kom det 13 barnebarn.
Hun var et hjemmekjært menneske som ikke dro ut på de store reisene. Her var det ikke noe Top Model eller Paradis Hotel. Var hun nødt til på sykehus eller lignende lengtet hun bare hjem. To av sønnene overtok driften av gården og de andre barne var flinke til å besøke og hjelpe sin mor. Sommerstid hadde hun liv og røre rundt seg. Ser henne for meg der hun sitter i stolen sin med et lite mil rundt munnen mens barnebarna sprang ut og inn. Kanskje hun følte at livet hadde gitt mening tross slitet i mange år.

Slike kvinner lages ikke lenger.

Farfar

Min farfar ble enkemann 30.1.1923 og satt da igjen med denne barneflokken, hvorav de tre yngste ikke var konfirmert enda. Jeg antar bildet er tatt i forbindelse med eller rett etter begravelsen til min farmor. Helt sikkert er det at det er tatt før 1.7.1924 for da utvandret eldste sønn til Canada.

Han døde i 1948 drøye 81 år gammel. Jeg har noen svake minner om han, husker så godt at han kom spaserende hver søndag ettermiddag - han gikk med stokk. Vel innenfor kjøkkendøra satte han seg på vedkassa og ventet på at kaffe og kaker ble klare. Denne tia brukte han til å kose og leke med oss jentene.

Farfar var også glad i å spikke ting i tre mange i familien har/har hatt ting etter han. Jeg husker enda den store gleden jeg følte da han kom med en trekopp til meg, som var bare min. Det kan ha vært på 5 eller 6 årsdagen min. Vi var ikke så kravstore i etterkrigstia, var enda ikke så mye å få tak i så alt gledet.

Begravelsen hans er også av de tingene som står prentet i minnet. Granbaret ved alle innkjørslene og den blomsterpyntede kirka + alle slektningene og alle andre mennesker. For meg står det som om kirka var smekkfull av folk. Er ikke sikkert det var slik, rart med minnet til en seksåring.

Husker jeg syntes det var så rart å miste han, alle de andre besteforeldrene mine var døde forlengst - de hadde jeg aldri møtt. Dette med å vokse opp uten besteforeldre er veldig tomt, noe som mangler. Derfor prøver jeg så godt jeg kan å følge opp mine barnebarn og håper jeg får mange flere år sammen med dem.

Om å gjøre andre glad.

På torsdag fikk jeg en telefon fra en dame som hadde vært på Slektsforskerdagen hun lurte på om jeg kunne hjelpe henne med å finne når/hvor hennes oldemor var født og når hun døde. Hun hadde fødselsåret og når hun var blitt gift. Litt sparsomt utgangspunkt, men jeg fant da damen i FT 1900 og der sto fødested som Nordland. Heldigvis hadde oldemor et ikke alt for vanlig navn så kombinert med det og fødselsåret ble det bare en kandidat! Overraskelsen ble stor da det viste seg at hun var medlem av en svensk familie som innvandret til Rana i 1870. Så da var ikke veien kort til å sende en mail til Kari (Aabelvik), etter forholdsvis kort tid tikket det inn flere mailer med masse opplysninger om familien i Sverige. Så da var fødselsdato og sted sikret.

Så var det dødsdatoen. Her er bestandig Slektsforum god å ha. Jeg la inn en etterlysning der og vips var den datoen også funnet. Takk til Grethe for flott jobb.

Etter å ha oversendt diverse mailer til damen gikk det bare en halvtime før hun ringte. Hun var helt overveldet og så glad, så glad. Det at oldemor kom fra Sverige var en stor overraskelse, ingen i slekta hadde visst det. Det var nesten så en ikke fikk lagt på røret i all takksamheten.

Og jeg? Jeg sitter tilbake med en god følelse i magen. Tenk at noen skulle bli så glad for litt hjelp?

Sommeren er på hell, men fuchsiaene er på sitt vakreste.

Sommeren er snart over, men det er tiden hvor fuchsiaene er på det vakreste. De må få lov til å stå til månedskiftet september/oktober. Det er en slik fin kombinasjon med pelargonia og fuchsia. Pelargoniaene blomstrer tidlig sommer og utover så når de begynner å bli på hell så er det tid for fuchsia.

Det er nesten leit å kutte de helt ned (flere trillebårlass med avskjær) riste av all jorda og legge de i fuktig torv i fiskekasser. Der får de sove helt til mars.

Det er litt mere jobb på vinteren med pelargoniaene. De må vannes noen ganger, sees etter for lus etc. Men det er jo litt kos å pusle med dem, en drømmer seg bort til neste sommer. Tenker som så at den MÅ bli bra, nå har vi hatt fire våte sommere (den siste er værst). Så til neste år.... Men kanskje det blir som i Bibelen syv gode og syv magre. Den som lever får se.

Kongsgress - Kongsdalen.

Rart hvordan tankene kan fly avgårde. Hadde et innlegg på FB om bjørnerot som avstedkom litt meningsutveksling. Etterhvert kom vi inn på oregano eller kongsgress som de sier på Helgeland.. Dette førte igjen tankene til min 3xtipp Søren Johnsen 1756-1833, fjerde bruker i Kongsdalen. Kongsdalen har sitt navn etter urten kongsgress. De som bodde der samlet inn store menger av den og tørket, dette ble så brukt som tiende og solgt på høstmarkedet på Hemnesberget. Sikkert en måte å tjene en skilling på. Denne sankinga og salget fortsatte helt til mellomkrigsårene. Kongsdalen var nok ikke av de mest produktive gårdene, her fra matrikkeltaksten i 1756:

1756 Fra matrikkeltaksten: ...Jordsmonnet er rødt og magert, åkerlandet jevnt og ganske lite. Utengene er større og bedre, men våte og myre­te, så våte år vil gi misvekst. I tørre år vil garden være nogenlunde fruktbar. Det vil behøves mye folk til gardsbuket. Garden har en besværlig sjøveg, over 3 mil lang. Oppsitterne anga at de til sam­men kunne fø 3 hester, 12‑13 storfe og 24 småfe når de skaffet til­leggsfôr fra skogen. Det kan sås 3 ½ tønne bygg, men ingen rug. Det er fare for frost i kalde år, p.g.a. elva og ei nærliggende stor myr. Brensel og tømmer til husbehov, men intet for salg

Ikke rart sønnen Jon prøvde å finne seg et bedre utkomme som husmann på Ildversbakken under Olderneset. Jon ble gift to ganger og har en meget STOR etterslekt, jeg har i min leten etter slekt kommet i kontakt med flere som også har Jon Sørensen som stamfar.

Denne sankingen og tørkingen av kongsgress var nok en dyd av nødvendighet for å få litt ekstra innkomst. I dag har vi en plante i hagen som vi sliter med å begrense, noe som skal godt gjøres. Har planttet min i en stor murerbøtte uten bunn i et tappert forsøk på begrensning. Hjelper nok litt, men den frør seg jo også så endel luking må til.

Sivert Kjerkreitplass, 1718-1795

Sakset fra bygdeboka til Malm. Sivert var min manns tipptippoldefar.

Om gamle "Sjur" Kjerkreitplass er fortalt at han en gang tok ryggtak med bjørnen. Det var en haustkveld Sjur var ute en tur og da fikk han høre noe som tasset mellom kornstaurene nær husa. Han trodde det var en unghest fra gården som titt og ofte lurte seg inn i åkeren hans. Det var ganske mørkt og Sjur stiltret seg bort til stauren som dyret sto bak og for å skremme riktig til gangs slo han hendene rundt kornstauren og - bjørnen som sto bak. Det ble et lystig basketak, men kornstauren var i mellom og bjørnen fikk ikke ram på kallen. Kona Judit syntes mannen ble lenge ute og gikk ut for å se etter ham og forsto straks situasjonen, smatt inn etter hunden som satte i et gaul og for mot udyret. Bjørnen slapp taket i Sjur og sprang til skogs. Denne Sjur skulle være uvanlig sterk.

Titler

Vi som driver med slektsforskning og blar i kirkebøker og folketellinger dumper borte de merkverdigste titler på folk. Noen ganger er en nødt til å be andre om hjelp for å finne ut hva vedkommende egentlig drev med.

Men etter å ha lest følgende artikkel i Dagbladet, tror jeg kaka er tatt.  http://www.dagbladet.no/a/16840776/

Kursleder som er LUFTSLOTTARKITEKT og REGNBUEMAKER. Lenge siden jeg har ledd så godt, men etter å ha tenkt meg om - kan det virkelig være sant? Ja, ja noe skal folk tjene penger på, men synes det blir litt drøyt at slik vås skal betales av fellesskapets skattekroner.

Blir nok lenge til vi finner en tittel i vårt arkivmateriale som overgår disse.