Om å gjøre andre glad.

På torsdag fikk jeg en telefon fra en dame som hadde vært på Slektsforskerdagen hun lurte på om jeg kunne hjelpe henne med å finne når/hvor hennes oldemor var født og når hun døde. Hun hadde fødselsåret og når hun var blitt gift. Litt sparsomt utgangspunkt, men jeg fant da damen i FT 1900 og der sto fødested som Nordland. Heldigvis hadde oldemor et ikke alt for vanlig navn så kombinert med det og fødselsåret ble det bare en kandidat! Overraskelsen ble stor da det viste seg at hun var medlem av en svensk familie som innvandret til Rana i 1870. Så da var ikke veien kort til å sende en mail til Kari (Aabelvik), etter forholdsvis kort tid tikket det inn flere mailer med masse opplysninger om familien i Sverige. Så da var fødselsdato og sted sikret.

Så var det dødsdatoen. Her er bestandig Slektsforum god å ha. Jeg la inn en etterlysning der og vips var den datoen også funnet. Takk til Grethe for flott jobb.

Etter å ha oversendt diverse mailer til damen gikk det bare en halvtime før hun ringte. Hun var helt overveldet og så glad, så glad. Det at oldemor kom fra Sverige var en stor overraskelse, ingen i slekta hadde visst det. Det var nesten så en ikke fikk lagt på røret i all takksamheten.

Og jeg? Jeg sitter tilbake med en god følelse i magen. Tenk at noen skulle bli så glad for litt hjelp?

Sommeren er på hell, men fuchsiaene er på sitt vakreste.

Sommeren er snart over, men det er tiden hvor fuchsiaene er på det vakreste. De må få lov til å stå til månedskiftet september/oktober. Det er en slik fin kombinasjon med pelargonia og fuchsia. Pelargoniaene blomstrer tidlig sommer og utover så når de begynner å bli på hell så er det tid for fuchsia.

Det er nesten leit å kutte de helt ned (flere trillebårlass med avskjær) riste av all jorda og legge de i fuktig torv i fiskekasser. Der får de sove helt til mars.

Det er litt mere jobb på vinteren med pelargoniaene. De må vannes noen ganger, sees etter for lus etc. Men det er jo litt kos å pusle med dem, en drømmer seg bort til neste sommer. Tenker som så at den MÅ bli bra, nå har vi hatt fire våte sommere (den siste er værst). Så til neste år.... Men kanskje det blir som i Bibelen syv gode og syv magre. Den som lever får se.

Kongsgress - Kongsdalen.

Rart hvordan tankene kan fly avgårde. Hadde et innlegg på FB om bjørnerot som avstedkom litt meningsutveksling. Etterhvert kom vi inn på oregano eller kongsgress som de sier på Helgeland.. Dette førte igjen tankene til min 3xtipp Søren Johnsen 1756-1833, fjerde bruker i Kongsdalen. Kongsdalen har sitt navn etter urten kongsgress. De som bodde der samlet inn store menger av den og tørket, dette ble så brukt som tiende og solgt på høstmarkedet på Hemnesberget. Sikkert en måte å tjene en skilling på. Denne sankinga og salget fortsatte helt til mellomkrigsårene. Kongsdalen var nok ikke av de mest produktive gårdene, her fra matrikkeltaksten i 1756:

1756 Fra matrikkeltaksten: ...Jordsmonnet er rødt og magert, åkerlandet jevnt og ganske lite. Utengene er større og bedre, men våte og myre­te, så våte år vil gi misvekst. I tørre år vil garden være nogenlunde fruktbar. Det vil behøves mye folk til gardsbuket. Garden har en besværlig sjøveg, over 3 mil lang. Oppsitterne anga at de til sam­men kunne fø 3 hester, 12‑13 storfe og 24 småfe når de skaffet til­leggsfôr fra skogen. Det kan sås 3 ½ tønne bygg, men ingen rug. Det er fare for frost i kalde år, p.g.a. elva og ei nærliggende stor myr. Brensel og tømmer til husbehov, men intet for salg

Ikke rart sønnen Jon prøvde å finne seg et bedre utkomme som husmann på Ildversbakken under Olderneset. Jon ble gift to ganger og har en meget STOR etterslekt, jeg har i min leten etter slekt kommet i kontakt med flere som også har Jon Sørensen som stamfar.

Denne sankingen og tørkingen av kongsgress var nok en dyd av nødvendighet for å få litt ekstra innkomst. I dag har vi en plante i hagen som vi sliter med å begrense, noe som skal godt gjøres. Har planttet min i en stor murerbøtte uten bunn i et tappert forsøk på begrensning. Hjelper nok litt, men den frør seg jo også så endel luking må til.

Sivert Kjerkreitplass, 1718-1795

Sakset fra bygdeboka til Malm. Sivert var min manns tipptippoldefar.

Om gamle "Sjur" Kjerkreitplass er fortalt at han en gang tok ryggtak med bjørnen. Det var en haustkveld Sjur var ute en tur og da fikk han høre noe som tasset mellom kornstaurene nær husa. Han trodde det var en unghest fra gården som titt og ofte lurte seg inn i åkeren hans. Det var ganske mørkt og Sjur stiltret seg bort til stauren som dyret sto bak og for å skremme riktig til gangs slo han hendene rundt kornstauren og - bjørnen som sto bak. Det ble et lystig basketak, men kornstauren var i mellom og bjørnen fikk ikke ram på kallen. Kona Judit syntes mannen ble lenge ute og gikk ut for å se etter ham og forsto straks situasjonen, smatt inn etter hunden som satte i et gaul og for mot udyret. Bjørnen slapp taket i Sjur og sprang til skogs. Denne Sjur skulle være uvanlig sterk.

Titler

Vi som driver med slektsforskning og blar i kirkebøker og folketellinger dumper borte de merkverdigste titler på folk. Noen ganger er en nødt til å be andre om hjelp for å finne ut hva vedkommende egentlig drev med.

Men etter å ha lest følgende artikkel i Dagbladet, tror jeg kaka er tatt.  http://www.dagbladet.no/a/16840776/

Kursleder som er LUFTSLOTTARKITEKT og REGNBUEMAKER. Lenge siden jeg har ledd så godt, men etter å ha tenkt meg om - kan det virkelig være sant? Ja, ja noe skal folk tjene penger på, men synes det blir litt drøyt at slik vås skal betales av fellesskapets skattekroner.

Blir nok lenge til vi finner en tittel i vårt arkivmateriale som overgår disse.

Farger

Har dere lagt merke til hvordan vi beskriver ting og stemninger med farger? Dette er så innarbeidet at når vi hører navnet på en farge assosierer vi dette øyeblikkelig med disse tingene/stemningene.




BLÅ mandag.
GRÅ regnværsdag.
Håpet er LYSEGRØNT.
Alt er ROSENRØDT.
SVARTE h....
RØDT symboliserer kjærligheten.
GUL er tegnet på sjalusi.
GRØNN av misunnelse.
HVIT som et laken.
GRÅ mus.
osv.

Av bloggere har vi "rosabloggere", tror aldri jeg blir en av dem. Heller en gråhårs-blogger.

Ha en riktig fin dag.

Gammeltante Anne

Anne Margrethe Wilhelmine ble født på Arstad i Beiarn 29.1.1880. Hun må ha vært en eventyrlysten dame, husker godt hennes fortellinger fra arbeidslivet som kokke både på Svalbard og i flere gruvesamfunn. Hun var så flink til å fortelle og gjorde opplevelsene levende for oss som hørte på. Dessverre tenkte jeg ikke dengang på å skrive ned alt hun fortalte. Hun må også ha vært nært knyttet til sin familie og da spesielt hennes fem år eldre bror (min morfar), hun er fadder til barna der i huset og stiller også opp da han blir enkemann med fem små barn i 1925. Eldstedatteren er da 13 år. Kanskje var de en erstattning for mangelen på egne barn. Anne fant tilslutt sin tilkommende i gruvesamfunnet i Sulitjelma. I 1922 gifter hun seg med Jacob Fritjov Alfred Johansen fra Støvset nedre (se bildet), i Skjerstad, nå Bodø. Hun var da 42 år og de fikk et 40 år langt samliv. Bildet viser huset på Støvset nedre, antagelig tatt tidlig femtitall. Tror dette huset sto helt til Anne døde i 1969. For meg var gammeltante Anne en erstattning for besteforeldre, mine bestemødre døde lenge før jeg var påtenkt. Morfar døde da jeg var tre år, men han bodde i Nord-Norge så han fikk jeg aldri sett. Farfar døde da jeg var seks år, jeg har noen gode minner om han som jeg skal fortelle om senere. Når Anne og Jacob kom ble de gjerne værende en måned eller to og minnene er mange om de to. Jeg vet at vi besøkte dem to ganger, men første gang var jeg så liten at det husker jeg ikke. Andre gangen var jeg femten så det husker jeg en god del av. Andre etasje i huset kunne nok ikke brukes vinterstid, husker jeg lå og kikket ut mellem sprekkene i kledningen. Ble vekket om morgenen av at tante Anne romsterte med konfyren (vedovn) for å få igang kaffekjelen. Dette er det jeg husker best fra den turen, overnattingene på kjøkkenlemmen med utsikten over fjorden og god kaffelukt. Gammeltante vil leve i mine minner for alltid.

Tidens krav

Tiden krever at alle skal ha blogg, så da er det nok bare å komme igang. Hva jeg skal skrive om blir vel så mangt, interessene er mange. På denne tiden av året blir det nok endel om blomster og hage. Slektsforsking er også noe som opptar mye av min tid. Men det er også tid til venner og vinklubben "Den røde rubin", snart skal vi ha grillparty hvor våre respektive får lov til å være med. Fire nydelige barnebarn (hvorav en helt ny) skal også ha sin oppmerksomhet, et farmorhjerte flommer over av kjærlighet noen ganger. Katten "Små'n" er også et viktig element i min verden.