I dag ville svigermor fylt 110 år hvis hun hadde levd. Hun rakk å bli 90 etter et langt og strevsomt liv. Hun vokste opp ytterst i Namsenfjorden i Nord Flatanger og ble boende der hele sitt liv. Livet ble kanskje litt anderledes enn hun tenkte seg da dette bildet ble tatt. Da var hun 16 år og på starten av livet.
Tonny var nest yngste barn til Dina og Ole Brumo. Søskenflokken besto av seks barn. Dina og Ole var gudfryktige mennesker som det sto stor respekt av i bygda. Når noen døde i bygda møtte de to opp og stelte liket og leste noen ord over vedkommende. Tonny hadde nok et trygt og godt hjem hos sine foreldre.
26.6.1924 giftet hun seg med sin fetter Sigfred Erntsen, de hadde allerde en sønn på fem måneder. Ett år etter ble neste barn født. Totalt kom det 12 barn på nitten år, det må en kalle perler på en snor. Alle barna ble født hjemme uten legehjelp, skulle noe komme på var det en tretimers tur til Namsos. Her måtte en hjelpe seg selv så godt en kunne.
Sigfred var vel det vi kaller en fiskerbonde. Fisket var viktig både for å skaffe mat til den etterhvert store familien og til å selge for å få noen kroner i pengepungen. Min mann forteller at det var fisk seks dager i uka, søndag ble det kjøtt i en eller annen form. Mesteparten av arbeidet med buskapen falt nok på Tonny + alt arbeidet med barna. Etterhvert måtte nok de eldste se etter småsøsknene sine.
De hadde ikke vei, elektrisitet eller innlagt vann før langt utpå 50 tallet. Tenk for et slit å bære vann til buskapen, klesvask og alt det andre. Dette er ikke ting vi kan forestille oss. Husker hun fortalte meg at det var en stor lettelse da de fikk vei og elektrisitet, men da hadde nesten alle barna forlatt redet.
Da krigen kom hadde de ti barn og en nyfødt baby (to uker) som var fortidlig født, liten og pjuskete. Da bombene falt over Namsos og Namsenfjorden hadde de babyen i en kommodeskuff, godt innpakket, mens de sprang oppover i fjellskortene til en hule hvor de føle seg trygge. Denne kalles enda for Hitlerhullet. Denne lille babyen vokste etterhvert opp og ble min mann, nå har vi vært gift i 45 år.
Tonny beholdt sin barnetro hele livet, hun elsket hjemstedet og sin familie. Etterhvert kom det 13 barnebarn.
Hun var et hjemmekjært menneske som ikke dro ut på de store reisene. Her var det ikke noe Top Model eller Paradis Hotel. Var hun nødt til på sykehus eller lignende lengtet hun bare hjem. To av sønnene overtok driften av gården og de andre barne var flinke til å besøke og hjelpe sin mor. Sommerstid hadde hun liv og røre rundt seg. Ser henne for meg der hun sitter i stolen sin med et lite mil rundt munnen mens barnebarna sprang ut og inn. Kanskje hun følte at livet hadde gitt mening tross slitet i mange år.
Slike kvinner lages ikke lenger.
